Kristin Torjesen Marti, PhD! Gratulerer med doktorgraden – og gratulerer også med ny jobb ved Storbyuniversitetet (a.k.a. Oslo Metropolitan University, a.k.a. OsloMet, f.k.a. Frydenlund Bryggerier)! Avhandlingen din tar for seg utforming av skriveoppgaver om bærekraft og elevtekster som svarer på disse oppgavene. Hvorfor gjør den det?
Vel, utgangspunktet mitt har vært at klimaendringer, avskoging, plastforsøpling i havet og tap av biologisk mangfold ikke bare er fysiske realiteter, men at de også inngår i sosiale og økonomiske sammenhenger. De er dypt innvevde i kulturelle forestillinger og i tekstene som omgir oss. Skolen er et av de viktigste stedene der barn og unge får kunnskap om klima, miljø og bærekraft. I tillegg skal skolen være en arena der elevene kan praktisere sin rolle som medborgere i samfunnet og bidra til handling.
Så langt har det imidlertid blitt forsket relativt lite på barns holdninger til og kunnskap om fenomener som natur, miljø og bærekraft. Vi vet også lite om hvordan bærekraft blir konstruert som tema når lærere designer skriveoppdrag og når elever i barneskolealder skriver egne tekster om for eksempel kildesortering, energikilder, planter og dyr. Det var noe av motivasjonen for å forske spesifikt på skriveoppgaver og elevtekster om bærekraft.
I tillegg mener jeg at barns tekster er svært interessante som tekster. Barn er midt i den sosialiseringsprosessen som skolen på mange måter er. Det innebærer at de utforsker og eksperimenterer med hvordan tekster ser ut og hva som er relevante måter å skrive på. Det gjør ofte barnas tekster ganske kreative, og veldig spennende å forske på.
Samtidig skriver barn så å si aldri helt på eget initiativ på skolen, men svarer på skriveoppgaver. Skriveoppgaven er en liten tekst med ganske stor makt i skolen, og derfor er det viktig å studere dem. Vi vet fra tidligere forskning at skriveoppgaven har stor betydning for elevens egen tekst, og at det er krevende å lage gode skriveoppgaver. Målet mitt var både å forstå hvordan vi ber elevene forholde seg til bærekraftspørsmål (det er for eksempel forskjell på å forklare hvordan fornybar energi fungerer og argumentere for hvorfor det er viktig) og å hjelpe lærere med å lage gode skriveoppgaver.
Doktorarbeidet har vært tilknyttet det såkalte Normprosjektet; kan du ikke fortelle intetanende lesere om hva det er for noe, og samtidig gi dem en liten innføring i det såkalte Skrivehjulet? Hva er det, og hva er det godt for?
Normprosjektet var et stort nasjonalt forskningsprosjekt i Norge hvor man før det første ville finne ut hva det er rimelig å forvente av elevers skrivekompetanse når de er ferdig med fjerde og syvende klasse. Dette resulterte i et sett med forventningsnormer som lærere kan bruke når de vurderer ulike aspekter ved elevenes tekster, for eksempel innhold, språkbruk og kommunikasjon. I forlengelsen av dette undersøkte man om en felles forståelse av skriving og tydelige forventninger om skrivekompetanse gjør at elever blir bedre til å skrive og lærerne blir bedre til å vurdere tekster. Prosjektet samlet blant annet inn rundt 50 000 tekster, og det er et utvalg av disse tekstene jeg har analysert i avhandlinga mi.
Den teoretiske modellen Skrivehjulet var et viktig redskap når lærerne i Normprosjektet skulle planlegge og legge til rette for skriveundervisning. Modellen kan hjelpe med å se ulike sider ved skriving og hva vi kan bruke skriving til i samfunnet i opplæringen. Hjulet operasjonaliserer skriving som seks skrivehandlinger: å overbevise, å beskrive, å utforske, å forestille seg, å samhandle og å reflektere. Det er et viktig poeng at disse skrivehandlingene er knyttet til ulike formål. Modellen bygger altså på en funksjonell forståelse av skriving, det vil si at vi handler og gjør ting når vi skriver. Modellen er illustrert og beskrevet her: https://skrivesenteret.no/ressurs/skrivehjulet/
Du tar i hovedsak utgangspunkt i en kombinasjon av systemisk-funksjonell lingvistikk og tekstvitenskap. Dette er åpenbart fagretninger som ligger relativt tett på retorikken — og som noen nok vil mene at inngår i den – men slett ikke alle retorikere har noe forhold til verken den ene eller andre. Kan du (igjen) bedrive litt voksenopplæring?
Jeg tenker på tekstvitenskapen som den teoretiske overbygningen eller paraplyen over avhandlinga, og forståelsen min av begreper som tekst og tekstkultur er forankret i dette teoretiske perspektivet. En fordel med tekstvitenskapen, slik jeg ser det, er at den ganske fleksibel når det gjelder hvilke konkrete analyseverktøy og -kategorier vi kan bruke for å utforske tekster. I avhandlinga har jeg både gjort en toposanalyse med utgangspunkt i retorikken, og jeg har brukt begreper fra Michael Hallidays systemisk-funksjonelle lingvistikk (SFL).
SFL tilbyr noen ganske gode verktøy for å analysere grundig hvordan mening i tekst konstrueres og forhandles gjennom språket, for eksempel et system for analyse av modalitet. Men jeg legger også til grunn en videre og mer metaforisk bruk av Hallidays begreper som overordnede analysekategorier. Jeg har studert både innholdet i tekstene og hvordan det konstrueres, det Halliday kaller språkets ideasjonelle metafunksjon, og hvordan relasjoner skapes og opprettholdes i tekster, det han kaller den mellompersonlige metafunksjonen.
For meg er den viktigste fellesnevneren at både retorikken, SFL og tekstvitenskapen legger til grunn at vi handler i og gjennom tekster ved hjelp av språket og andre modaliteter. Dette funksjonelle synet på språk og tekster er også helt grunnleggende i avhandlingen.
Du er opptatt av å forstå tekstene du studerer som uttrykk for tekstkulturer, og du mener å ha funnet fire ulike diskurser eller måter å forstå verden på i materialet du har studert. Kan du fortelle litt om funnene dine; hvordan er det egentlig disse elevene skriver om bærekraft, og hvordan følger det av oppgavetekstene – hvis i det hele tatt?
Jeg fant fire overordnede diskurser i skriveoppgavene og elevtekstene: en faktabasert diskurs, en normativ samfunnsdiskurs, en personlig normativ diskurs og en pluralistisk diskurs. De kan forstås som fire ulike måter å forstå fenomenet bærekraft på; de er systemer av påstander, holdninger, forklaringer og resonnementer.
Den faktabaserte diskursen er typisk tradisjonelle, gjerne naturfaglige, fagtekster hvor elevene skal forklare hvordan en energikilde fungerer eller beskrive dyr eller planter.
I den normative samfunnsdiskursen blir bærekraft behandlet som verdispørsmål, for eksempel når elevene argumenterer for at kommuner bør kildesortere. Denne diskursen har en ganske tydelig doxa, for å bruke et begrep fra retorikk, for i de fleste tilfellene er det gitt i skriveoppgaven hvilket standpunkt elevene skal innta i teksten sin. For eksempel er det få elever som diskuterer hvorvidt kildesortering hjelper mot klimaendring.
I det jeg kaller en personlig normativ diskurs, bruker elevene fantasien sin for å sette seg inn i andres situasjon eller vise empati med andre. For eksempel er det flere tekster som handler om å forestille seg at du er et dyr, eller en person som lever i et område rammet av klimaendringer. Denne diskursen er ganske interessant, fordi bærekraftig utvikling i skolens tekster typisk har handlet enten om å beskrive eller argumentere for noe.
En pluralistisk diskurs kommer til syne i tekster hvor elevene skal se en sak fra ulike sider, for eksempel diskutere fordeler og ulemper ved ulike fornybare energikilder. Elevene i materialet har fått ganske få skriveoppgaver som ber dem om dette, og det er en utfordring til skolen og oss som driver med lærerutdanning. Bærekraftspørsmål, som klimaendringer og tap av biologisk mangfold, er kompliserte og uten enkle løsninger, og derfor er det viktig at elevene får erfaring med å diskutere dem, også når de skriver.
I tillegg tyder studien min på at elevene kan ha nytte av flere skriveoppgaver som ber dem diskutere bærekraftspørsmål på et systemnivå, ikke bare hvordan hver av oss kan bidra til lavere klimautslipp.
Bærekraft har blitt et av tre tverrfaglige emner i den norske skolen. Hva betyr det for hvordan man nærmer seg bærekraftsdidaktikk, og hvordan bidrar din avhandling i denne sammenhengen?
Som tekstforsker håper jeg at det kan bidra til en dypere forståelse av at bærekraft ikke bare handler om naturvitenskap og økonomi, men også etikk, verdier, følelser, språk og tekst. Riktignok, og dessverre vil nok jeg si, er det bare læreplanen i norskfaget som sier eksplisitt at elevene skal få kunnskap om hvordan tekster framstiller miljø, natur og livsbetingelser, og at faget skal bidra til å gjøre elevene bevisst og ruste dem til å handle og påvirke samfunnet gjennom å bruke språket. Norskfaget har et spesielt ansvar for disse perspektivene, men jeg mener de også er relevante i andre fag.
Jeg argumenter i avhandlinga for et retorisk miljømedborgerskap. Det innebærer at vi bør tenke på tekst og språk som en integrert del av bærekraftundervisning, og at vi tar på alvor det å skrive (og snakke) om bærekraft- og miljøspørsmål som det å være en medborger og delta i samfunnet.
Ah, for en sluttappell! Gabba, gabba hey!
