Foreningens utsendte har slått av en prat med Tommy Bruhn, som nylig tiltrådte som adjunkt i retorik ved Københavns Universitet.
Gratulerer, Tommy Bruhn, med ny jobb ved Københavns Universitet! Hva synes du om å ta turen over broen for å bli københavner?
Tja, så voldsomt mye københavner har det ikke blitt av meg ennå, for jeg begynte formelt i stillingen først 1. januar, og på grunn av Covid har jeg jobbet mest hjemmefra. Jeg har vært inne på jobb ikke mer enn tre-fire ganger eller så. Men dette er det bare å finne seg i, det er ikke så mye å gjøre med. Forskningsarbeidet er jeg dog i gang med! Dessuten har jeg jo selv fra hjemmekontoret måttet finne meg til rette i et nytt arbeidsmiljø – bli kjent med hvordan biblioteket og all ting virker. Og så har jeg fått god hjelp av mine nye kollegaer, som har ønsket meg godt velkommen!
Ja, nå er det jo ingen romferd du har foretatt, akkurat, for du kommer jo fra Lund, og ifølge DuckDuckGo er det bare rett i underkant av fire mil i luftlinje derfra til byen med de skønne tårne. Men noen forskjeller mellom Lund og København – Sverige og Danmark – har kanskje begynt å åpenbare seg for deg allerede?
Ja, først er det dette med språket, det er en liten utfordring – men altså, det er litt moro også, å forsøke å møte den. Så er jo retorikkseksjonen her i København både større og eldre enn tilsvarende institusjoner i Sverige og Norge, og det merker man på forskjellige vis. Jeg får et inntrykk av at man har en lengre historie, og det betyr jo i første omgang at det er flere medarbeidere. Det er en interessant forskjell i seg selv, men det betyr også at det lokale forskerseminaret har flere deltagere og flere lesere, og det er i det hele tatt flere felles aktiviteter. Det føles her som om den organisatoriske rammen liksom er på plass på annen måte enn jeg har vært vant til i Sverige; det føles mer innarbeidet. Samtidig blir det jo mer, vel, organisasjon av en større organisasjon. Der jeg kommer fra, Lunds universitet, har vi vært en seks-sju medarbeidere de siste årene, inkludert doktorander, så da blir det mindre forhold og mer uformelt. Men det er vanskelig for meg å si hva av dette som kommer av fagets eller institusjonens størrelse; i København er retorikken en seksjon i Komm, som er en betydelig større institusjon enn Komm i Lund. Utdanningssystemet og reglene er også ulike på noen små, men viktige, måter – her merker jeg nye forskjeller hele tiden.
Det kan jeg tenke meg. Her til lands higer alle de regionale høyskolene etter å bli universiteter om dagen. Jeg har mistet tellingen, men snart har vi vel flere universiteter enn barneskoler. Jeg spår at vi om få år har retorikkavdelinger ved University of Skjåk og kanskje ved Viddeuniversitetet–HardVid, og så videre. (Uten sammenligning for øvrig med Lund; i Skjåk eller på Hardangervidda ville forholdene nok vært enda mindre og mer uformelle). Men apropos Norge: Vi går ut fra at noen av våre lesere er norske, og for oss fremstår både de svenske og danske stillingssystemet noe fremmed. Kan du ikke derfor si litt mer om stillingen du har gått inn i, sånn at du rydder litt i denne jungelen for oss?
Jo. Jeg har altså søkt og fått en såkalt tenure track adjunkt-stilling, som vel tilsvarer det som i Sverige kalles et Biträdande universitetslektorat. Det er i utgangspunktet en seksårig stilling, en meritteringsstilling, med 50% undervisning og 50% forskning. I løpet av denne perioden skal man altså merittere seg – gjøre seg fortjent til ansettelsen, så å si. Man får støtte til dette underveis; man leser pedagogikk, og man har vurderinger både midtveis og til slutt. Og så er ideen at stillingen ved slutten av perioden gjøres om til et ordinært lektorat. Ja, om man sköter sig…
Det er jeg da sikker på at du gjør! Men når du har landet denne stillingen – ved det nordiske retorikkmiljøets spydspiss – går vi ut fra at det finnes noen ganske ekstraordinære innsikter i din «intellektuelle biografi». Så, hvem er egentlig retorikeren Tommy Bruhn?
Vel, det om ekstraordinære innsikter er jeg ikke så sikker på, men i alle fall har kjernen hele tiden vært temaet tvetydighet, altså sånt som kan være på mange ulike måter. Og dette henger i sin tur tett sammen med spørsmålet om multiple publkum, som jeg har jobbet mye med. Dette er temaer jeg har vært interessert i fra begynnelsen, egentlig, og jeg skrev avhandling om flertydighet i politisk lederskap – særlig politiske lederskapstaler. Mer spesifikt studerte jeg Fredrik Reinfeldts lederskap under partifornyelsen i «Nya Moderaterna» og Lars Werners bidrag til det svenske Vänsterpartiets partifornyelse på begynnelsen av 1990-tallet. Jeg fokuserte særlig på taler til partikongressene [landsmøtene], der disse fornyelsene ble lansert, og jeg nærmet meg det som en situasjon der de møtte en fordring om å tale til flere publikum samtidig. Ja, så dette har vært med meg hele tiden, det at tekster av ulike slag kan forstås på mange forskjellige måter. Det fascinerer meg, helt enkelt, hvordan det kan oppstå ting mellom ulike perspektiver, det som lever i pluralismen og samspillet mellom ulikheter. Men så har denne forskningsinteressen forgreinet seg, og jeg holder også på med flere andre prosjekter. Ett tar for seg humor og satire i politisk debatt, særlig online debatt, og i et annet prosjekt har vi undersøkt ideen om polarisering i svensk media – hva går denne fortellingen egentlig ut på? Og så har jeg også drevet med place-making, særlig med populærmusikkens konstitutive retorikk, altså hvordan man med populærmusikk kan skape et sted, her knyttet til en spesiell region.
Jøsses! Imponerende forgreining, må jeg si. Si gjerne litt mer om arbeidet om polarisering, for det er mildt sagt tidsriktig.
Ja, vi har altså gjort en eksplorativ, induktiv studie av et ganske stort materiale, og formålet har vært å bidra til å oppklare en viss forvirring rundt denne ideen. Med en tilnærming vi har lånt fra begrepshistorien, har vi forsøkt å finne ut av hva man har ment med begrepet «polarisering». Vi har funnet visse indikasjoner på at bruken av dette ordet har endret seg over tid, og hvordan det nå brukes retorisk for å oppnå ulike ting – og dette er noe vi tenker å forfølge også i tiden fremover. Mer konkret ble begrepet, på begynnelsen av 2010-tallet, stort sett brukt av en ganske liten gruppe, ofte av akademikere eller andre eksperter, og da gjerne som et helt ordinært, hverdagslig adjektiv. I løpet av 2010-tallet ser vi imidlertid at begrepet brukes av stadig flere, det «trender» kunne man si, og det er ikke nødvendigvis klart fra konteksten hva det viser til, hva man mener med det. Mot slutten av perioden, nærmere nåtid, har begrepet blitt en slags tom etikett; det fremstår nærmest selvsagt hva det betyr – men samtidig forstår man ikke så lett hva som konkret menes med det. Vi mener å se klare tegn på at denne utviklingen henger sammen med innvandringsdebatten i Sverige, og at begrepet over tid har fått en langt tydeligere negativ ladning. I det hele tatt vil jeg si at dette ordet, når det brukes i nyhetsmediene, oftere beskriver en slags dårlig stemning i debatten eller i samfunnet, enn det beskriver det man fra akademisk hold skulle kalle ideologisk eller affektiv polarisering mellom definerte parter.
Man hører snakk om polarisering i alle de skandinaviske landene, men samtidig finnes det de som sier at det man har i Danmark og Norge kun er snakk, mens polarisering er mer av en realitet i Sverige. Ja, og ikke skyt budbringeren – jeg bare gjenforteller!
Det hadde absolutt vært interessant å gjøre noe komparativt med de andre skandinaviske landene om hvordan begrepet «polarisering» forstås. Vi har så vidt sammenlignet med USA, og er har man jo veldig tydelig to aktører, Demokrater og Republikanere, som man ikke finner i Europa og Sverige, men en skandinavisk sammenligning skulle også kunne være interessant. Når det gjelder Sverige, så finnes det jo folk som studerer polarisering kvantitativt, og de finner gjerne at Sverige alltid har vært ganske polarisert, på et ideologisk plan. I Sverige husker vi jo det «røde» 1970-tallet, eller også den betente löntagarfondsfrågan, eller også, hvorfor ikke, kontroversene rundt Olof Palme – for ikke å snakke om rusdryckomröstningen, i 1922, som polariserte by og land, nord og sør, kvinner og menn. I nyere tid har det ifølge forskerne imidlertid vært et skifte: I mindre grad er det nå snakk om en todeling mellom høyre og venstre; isteden dreier det seg i større grad om innvandringsspørsmål. Polarisering som vi kjenner det i dag kan skje under mange ulike navn, og det er et av de mange forlokkende spørsmålene vi jobber med i dette prosjektet: Hvis «polarisering» er et nytt begrep for sånt som skjer med jevne mellomrom i et demokrati, hvilken forskjell gjør denne begrepsliggjøringen, politisk og retorisk?
Utmerket. Hvilke andre forskningsplaner kommer du til København med?
Vel, i utgangspunktet ser jeg for meg å fortsette på samme bane, og helt konkret har jeg planer om å forske videre på relasjonen mellom talere og sammensatte publikum – det er først og fremst her jeg ser meg selv. Så har jeg naturligvis også noen andre ideer som jeg pusler med, men det de gjerne har til felles er at de handler om hvordan menneskers ulikhet spiller inn i retoriske prosesser.
Det er et utrolig stimulerende utgangspunkt, og kan man si at det også er utpreget moderne tilnærming til retorikk? Forskjellen mellom den antikke og den moderne retorikken har vel ikke minst å gjøre med publikum?
Ja, absolutt. Samtidig leser jeg med stor glede de antikke kildene, men jeg nærmer meg dem mer som sparringpartnere og samtalepartnere, også for moderne ideer og begreper. Så skal det jo sies at mange av de sentrale spørsmålene, tross alle forskjeller, går igjen. Og dette gjør retorikken til et veldig spennende sted i det akademiske landskapet, slik jeg ser det: Det er den lange historien som gjør den nyttig og brukbar, det er en ressurs vi kan øse av, så å si. Samtidig er det åpenbart mye man også må øse ut. Du vet den gamle vitsen om at uansett hva man kommer opp med, så vil det alltid være en ved et obskurt amerikansk landsens universitet som har gjort det allerede? Vel, dette er dobbelt sant for retorikkens vedkommende, for vi må også hele tiden ta inn over oss innsikter som allerede fantes i antikken. Men samtidig er dette noe av det som gjør retorikkfaget så dynamisk, at man har disse brede innfallsvinklene som tar opp i seg idéhistoriske kunnskaper: På seminarer og konferanser kan man møte på tilbakemeldinger som spenner fra «den og den kommer ut med en bok om dette i vår» til «dette mener jeg at Hermogenes skrev om i Peri Ideôn».
Haha, sant! Vel, vi gleder oss til å følge deg videre, Tommy. Lykke til i København!
Videointervju med Tommy om avhandlingsarbeidet: https://www.youtube.com/watch?v=4XhhVkxrNc8
