John Magnus Dahl, du har nylig disputert med avhandlingen Voices on the Border: Comedy and Immigration in the Scandinavian Public Spheres, der du anlegger et retorikkfaglig blikk på hvordan humor har blitt brukt i innvandringsdebatter i skandinaviske offentligheter. Hvordan kom du på tanken om å forfølge et slikt tema?
Doktorarbeidet mitt har hele tiden vært koblet på Scanpub-prosjektet ved Universitetet i Bergen, som skulle studere innvandringsspørsmålet i skandinaviske offentligheter fra 1970 til 2015. I utgangspunktet så prosjektet for seg at noen skulle ta for seg innvandring innenfor film og tv, men det var samtidig åpenbart at «film og tv» var altfor stort for et doktorgradsprosjekt. Jeg vurderte derfor to muligheter: Krim eller tv-humor, og jeg landet på det siste, for jeg syntes det virket mest interessant å jobbe med. Så det begynte som et forsøk på å snevre inn med en konkret sjanger. I tillegg var det slik at det fantes mye forskning på «ethnic humor» eller «racial humor» fra andre land, men veldig lite fra Skandinavia. Og det var vel faktisk ingenting som var gjort fra et retorisk perspektiv.
Nettopp. Kan du ikke fortelle litt om hva denne humorforskningen sier?
Jo, kort fortalt finnes det to ulike grener i denne forskningen, som jeg liker å kalle henholdsvis «humoroptimister» og «humoralarmister». De siste mener at etnisk humor først og fremst er en måte å befeste fordommer på, at humor bidrar til å gi carte blanche til stereotypier og rasistiske utsagn. De første mener omtrent det motsatte, nemlig at humor kan bryte ned etniske skiller og forskjeller, fordi den jo tuller med etnisitet og rase, og at den derigjennom bidrar til meta-bevissthet og diskusjon om etnisitet og rase. Disse to grenene kjenner nok til hverandre, men de har ikke så mye med hverandre å gjøre, og det er til dels store teoretiske forskjeller mellom dem, når det gjelder hva humor er og hva kommunikasjon er, og så videre. Så de blir nok aldri helt enige. For min egen del, bestemte jeg meg tidlig for at jeg ikke ville plassere meg i den ene eller andre leiren, men at jeg isteden ville søke etter en mellomposisjon, og her passet retorikken godt, men sin betoning av det situasjonelle og handlingsorienterte.
Ja, si gjerne litt mer om hva du har bidratt med i din avhandling?
Det første jeg har funnet er at denne typen humor i Skandinavia stort sett er veldig pro-innvandring, på en eller annen måte. Jeg har argumentert for at etnisk humor her kan ses som en form for grensearbeid, som av og til bygger grenser, mens de andre ganger bryter dem ned. Humoren er aldri ekskluderende overfor innvandringsbefolkningen, så når de bygger grenser er det overfor høyrekrefter, eksempelvis Sverigedemokratarna i Sverige og Fremskrittspartiet i Norge. Mens det tydeligste eksemplet på at humoren vil bryte ned grenser er kanskje den laget av og med innvandrere.
Skjønner. Eller i alle fall litt. Men kan du ikke si noe mer om når og hvordan humoren bygger grenser og når den bryter dem ned?
Det som er spesielt med humor, og som gjør at den kan brukes til noe utover å få folk til å le, er at den alltid balanserer på grenser, mellom hva som er greit og ikke greit, hva som oppfattes som positivt og hva som negativt – doxa, kunne man vel kalle det – men uten at den helt åpent tar stilling. En god vits lander ikke på en av sidene, den fremfører begge samtidig. Man kunne som eksempel ta den norske humoristen Tore Sagen, i sin «rasistrant», eller Otto Jespersens vitsing med Holocaust, i begge tilfeller leverer humoristene noe nær kopier av rasistiske utsagn som sirkulerer i kulturen, men samtidig gjør de narr av dem, og skaper dermed en ny vinkel inn mot slike utsagn. De gjør det nytt, fordi de plasser det i en annen kontekst og situasjon. Det er denne spenningen som er humor; hadde det bare vært en kopier, så hadde det simpelthen vært rasistiske utsagn.
Dette gir mening. Men hva så med resepsjonen? Gitt eksemplene du nevner, er det jo åpenbart at ulike publikum ofte tolker tilfeller av humor svært ulikt?
Jo, jeg har også så vidt sett på dette, ved å studere nettforumer og avisartikler og slikt. Det er åpenbart et kjempestort spenn i hvordan folk oppfatter humor, så i de tilfellene hvor et etnisk humorinnslag skaper debatt, blir det gjerne en svært polarisert debatt, folk er veldig uenige. Og det er særlig humoren som blir anklaget for å være rasistisk som skaper høy temperatur – det har vi sett helt siden 1990-tallet. Otto Jespersen er igjen et godt eksempel: Nær sagt alle som tilhørte kultureliten mente at hans innslag åpenbart var ren satire, men så hadde man andre publikumsgrupper som likte ham fordi han «ikke la to fingre mellom», og at det han representerte «folkets stemme» og så videre, når han for eksempel vitset med at det var mye kjønnssykdommer i Afrika. Jeg tror noe av dette spriket kommer av at kringkasterne er så kulturelt homogene, og at humoristene som jobber der er enda mer homogene.
Nå begynner det å høres ut som en avhandling! Kan du ikke si litt mer om hvordan dette har vært et retorikkfaglig prosjekt?
Kort fortalt har jeg brukt retorikken for å forstå hva humor gjør i samfunnet. I humorforskningen for øvrig er det mye tekstanalyse og det er mye store sveipende kulturanalyser, men for meg har retorikken representert en mellomting mellom disse ytterpunktene, og det har latt meg studere humor fra et handlingsperspektiv. Siktemålet har med andre ord vært å forstå humorprogrammer som handlinger i innvandringsdebatten: Hva skjer? Hva vitses det om, og hvordan behandles temaet? Hvordan står dette innslaget til det som ellers skjer i offentligheten? Og så videre. Du kan si at jeg har vært ute etter å fange humorens elokusjonære kraft. Ett eksempel er altså at jeg har undersøkt hvordan humor har blitt brukt for å gjøre grenseoppganger mot Sverigedemokratarna og Fremskrittspartiet, hvordan humoren sørger for å plassere dem utenfor en moralsk grense, noe som blant annet skjer ved at latterliggjøringen tillater andre å heve seg over dem det vitses med, slik at de kan føle seg bra med seg selv. Retorikken har latt meg undersøke hva disse innslagene gjør og hvordan de gjør det.
Og hvordan kombinerer man dette med vi var inne på her over, om at folk tolker humor så ulikt?
Vel, det må man nesten mene er en svakhet ved det retoriske perspektivet. Det tar gjerne utgangspunkt i en historisk intensjonalitet, hvor man spør slikt som Hva er intensjonen med denne teksten?, men det er selvfølgelig ikke sikkert at svaret vi kommer frem til er den samme som tolkningen som faktisk blir gjort. Det kan ikke en historisk orientert tekstanalyse finne ut av. Men så er man tilbake til poenget om at dette nettopp er det særegne med humoren, at den skal balansere mellom ulike tolkningsmuligheter, at den skal holde åpent for ulike tolkninger.
Til slutt, kan du fortell en vits?
Gjerne! Det var den norske retorikeren, den svenske retorikere og den danske retorikeren, som skulle se hvem som kunne … .
Nei du, forresten, jeg tror vi er fornøyd. Uansett: Gratulerer, dr. Dahl!
